Norge og vei

Norge er et av verdens rikeste land. Vi har penger nok til å bygge de veiene og togskinnene vi trenger, men vi gjør det ikke.
Veistandarden i Norge er kritikkverdig når vi bedømmer den i lys av at vi er et av verdens mest moderne og siviliserte land. Eksisterende veier får ikke det vedlikehold som er sårt tiltrengt. Utbygging av hovedveiene går for sakte, og mange av hovedferdselsårene som allerede finnes er ikke dimensjonert for dagens trafikktall.
En av årsakene til at vi til tross for vår rikdom ikke bygger mer veier, kan være at det er både vanskelig og dyrt å bygge vei i et så kupert terreng som vi har i Norge. De høye kostnadene gjør at landets myndigheter blir veldig forsiktige med å bevilge større beløp til samferdselsformål. For høy aktivitet i veiutbyggingen kan bidra til overoppheting av norsk økonomi, i korte trekk fordi vi ikke har nok arbeidskraft.
I tillegg er det slik at planleggingen av nye veiprosjekter tar lang tid, og byggingen av dem er også tidkrevende. Utbyggingen av E 18 fra Oslo og sørover er i full gang, men det skjer i mindre etapper på en slik måte at flaskehalsene kun blir forskjøvet hver gang det åpnes en ny streking med fire felt. Noen har foreslått å sette inn store utenlandske entreprenørfirma til å gjøre slike jobber i én jafs med utenlandsk arbeidskraft, men de som styrer Norge vender ryggen til slike forslag.
Når regjeringen etter vedvarende press bevilger ekstra milliarder til veiformål, klare vi ikke å bruke opp pengene før det er et nytt år og nye økonomiske rammer, blant annet fordi planleggingen tar lang tid. Det er også et problem at politikerne som sitter ved makten i mange tilfeller kun planlegger for fire år av gangen. Å se samferdselsutbyggingen i et lengre perspektiv er en skikkelig utfordring.
Et eksempel på slett samferdselspolitikk Riksveg 23 som ennå ikke er ferdig utbygd. Den stopper praktisk talt i Spikkestad. Det vil gå mange år enda før veien er ferdig utbygd mot Drammen.
Og Oslofjordtunnelen som ikke tar unna for dagens trafikktetthet på en tilfredsstillende måte. Mange snakker om broforbindelse for å avlaste tunnelen. For å få til det må planleggingen i gang i dag.
For sånt tar tid.

Tømmer på dårlig vei

Den siste tiden har tømmertransporten til Södra Cell Tofte gått via fylkesvei 281 på grunn av isforholdene i Drammensfjorden. Det er store mengder tømmer som skal fraktes ut til treforedlingsbedriften sør på halvøya, og når isen hindrer båttransport, blir det en enorm belastning på veinettet.

Ekstra ille blir det når Kong Vinter legger et glatt snø- og isdekke på fylkesveien. Tømmertrafikken på veiene vil fortsette fram til sjøveien inn til Lierstranda er åpen igjen, og hvis kuldeperioden fortsetter utover vinteren, kan det gå lang tid før båttransport kan bli aktuelt igjen.

Mange er bekymret – ikke minst beboerne på Tofte, der tømmertrafikken nå passerer mange ganger daglig for å holde produksjonen i gang ved hjørnesteinsbedriften. Det er bestemt at all tungtransporten til Tofte skal gå via Klokkarstua.

Når det gjelder det siste, tar Södra Cell Tofte ansvar. Da isforholdene tvunget tømmertransporten over på veinettet, satte bedriften straks i gang med sikkerhetstiltak. I samarbeid med Hurum kommune og skolene i søndre Hurum vil bedriften sørge for sikkerhetsvakter som skal overvåke trafikksituasjonen og sørge for skolebarnas sikkerhet når de skal til og fra skolen. I tillegg er samtlige lastebilsjåfører informert om situasjonen, spesielt i Tofte sentrum. I den grad det er mulig, vil Södra Cell også forsøke å gjennomføre en stor del av tømmertransporten om natten.

Ved siden av tiltakene fra den lokale bedriften, har Statens Vegvesen lovet å brøyte og salte i større grad enn vanlig, slik at det skal være tilnærmet bare veier under de ekstraordinære forholdene.

Det er prisverdig av Södra Cell Tofte å sette i verk tiltak for å skjerme lokalmiljøet og for å sikre de minste, myke trafikantene.

Den oppståtte situasjonen blåser imidlertid nok en gang liv i debatten om veistandarden på Hurumhalvøya. Behovet for et bedre veinett har vært hevdet i mange år, og selv om det er gitt noen bevilgninger de siste årene, er ikke det mer enn nok til kortsiktig vedlikehold og noen større reparasjoner her og der.

Behovet for oppgradering av veiene på halvøya er påtrengende, og blir godt illustrert i den transportsituasjonen som nå er oppstått.

Det er på høy tid at fylkespolitikerne tar situasjonen på alvor.

Ringbane

Mangeårig eiendomsutvikler Terje Wiggo Nilsen lanserer sine vyer og visjoner for framtidig kommunikasjonsløsning på Hurumhalvøya. Nilsen foreslår en ringbane rundt Oslofjorden med bro over fjorden ved Drøbak. Det betyr at vi kan få et kollektivtilbud som går i sirkel fra Oslo via Bærum og Asker, Røyken, Hurum over til Drøbak, Ås og Ski med videre forbindelse til Oslo.

Wiggo Nilsen har via sitt utbyggingsselskap brukt en del penger på å utrede forslaget. Han kaller prosjektet for «Oslofjordbanen» – et pendlertog for Osloregionen.

Hvis banen skulle ha vært bygd i dag, ville det kostet et sted mellom 13 og 17 milliarder kroner. Banen som foreslås er 35 kilometer lang, og det er rådgivergruppen Civitas som har utarbeidet forslaget med et 20 til 50-års perspektiv.

Mange vil etter alt å dømme se på prosjektet som urealistisk i utgangspunktet. Ikke minst vil det virke utopisk for mange fordi det foreslås en bro over Oslofjorden med vei og bane. Kostnadene i prosjektet er også av en slik karakter at de kan få selv stortingspolitikere til å heve øyebrynene.

Likevel er det på sin plass å minne om at Hurumhalvøya er et område i økende vekst. Det er først og fremst Røyken som har merket veksten de siste årene, men utviklingen går i retning av at hele halvøya om en del år i større og større grad vil bli en del av hovedstaden. Geografien er også faktisk ganske gunstig i så henseende.

For at det skal bli en god utvikling og sunn vekst i Hurum, må infrastrukturen leggs til rette. Wiggo Nilsens vyer for en framtidig pendlerbane rundt Oslofjorden er i så måte et positivt innspill. Det er som regel slik at de områdene som ikke selv legger til rette for utvikling, havner i bakleksa. Et eksempel: Hvis ikke Røyken, Hurum og Lier kommuner selv presser på og legger til rette for en utbygging av riksvei 23, så går årene uten at det skjer noe. Presser man på og opptrer som en pådriver for sin sak, vil man få gjennomslag mye raskere.

Derfor er det viktig at vi ikke bare fnyser av tankene om en ringbane rundt Oslofjorden. Selv om det er kostbart og selv om det kan virke utopisk, er det ikke mange som med hånda på hjertet kan si at et slikt prosjekt ikke ville være positivt for Hurumhalvøya.