Den siste drøye ukens terrordekning er antakelig den største utfordringen norsk presse har hatt i nyere tid. Ikke bare har det vært krevende og vanskelig for TV-stasjoner og hovedstadspressen som har hele landet som sitt dekningsområde, men også for de mindre lokalavisen som står nærmere sine lesere enn noen andre medier.
Allerede dagen etter eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya våknet avisleserne opp til førstesider med fotografier som sjokkerte et helt land. Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen brakte store bilder fra Oslo der ofre lå, riktignok sladdet, på bakken rett foran høyblokken i Regjeringskvartalet. Avisene fikk kritikk for bildebruken, både fra lesere og fra presseorganisasjoner. Men de fikk også støtte. Så lenge ofrene på bildet ikke kunne identifiseres. Den dystre realitet skulle vises.
Røyken og Hurum har også vært påvirket av terroren. Heldigvis ble ingen av deltakerne fra Røyken eller Hurum drept på Utøya, men flere har opplevd ufattelig grufulle timer.
Det er vanskelig å være redaktør i en situasjon som er så uvirkelig og så brutal at selv de mest erfarne pressefolk står overfor helt nye problemstillinger og presseetiske dilemmaer. På den ene siden har vi en oppgave med å fortelle våre lesere om den virkelighet som rører seg; på den andre siden har vi hensynet til de berørte og til leserne.
Røyken og Hurums Avis har valgt å slippe ungdommen til. Ungdommen fra Røyken og Hurum som opplevde de forferdelige timene på Utøya 22. juli har fått spalteplass både i papirutgaven og på nettutgaven (rha.no).
I dagens avis forteller Nicoline Bjerge Schie om sine opplevelser og hvordan hun overlevde massakren uten fysiske skader. I avisen sist torsdag lot vi de tre Utøya-deltakerne Oda og Mari Eriksen og Johannes Andersen Torp fra Hurum fortelle om sine opplevelser. Helt og holdent med egne ord.
Er det riktig å presentere dette sterke stoffet for våre lesere? I en liten lokalavis? Svaret er ikke gitt, bortsett fra at vi har valgt å la ungdommen snakke ut i spaltene våre. Men leserne skal vite at vi kontinuerlig diskuterer de presseetiske aspektene ved det.
Og godt er det også at pressen etter terrordekningen skal granskes. Forskere skal se på alt fra etikk til metodearbeid og oppfølging av egne medarbeidere.
Også pressen trenger oppfølging i en vanskelig tid.
