Forvirring om vannskutere

Riksadvokaten Tor Axel Busch sendte på forsommeren i 2009 ut et brev til alle politidistriktene i Norge der han presiserer hvordan politiet skal opptre når det gjelder småbåtlovens forbud mot ferdsel med vannskutere i Norge. Forbudet mot bruk av slike farkoster gjelder med mindre hver enkelt kommune, som blant annet flere kommuner i Vestfold, har vedtatt noe annet.
Det interessante med brevet fra riksadvokaten er at det avklarer at EØS-retten forhindrer norsk politi fra å gi bøter til dem som kjører vannskutere som er helt eller delvis produsert i et EØS-land.
Riksadvokaten presiserer at all kjøring med vannskuter skal anmeldes og etterforskes og at politiet bør sikre seg dokumentasjon i form av foto eller video om skuterens merke, type og opprinnelsesland.
Riksadvokaten sier også at alle saker med vannskutere som ikke er produsert i EØS-land skal avgjøres ved forelegg på vanlig måte.
I utgangspunktet er det med andre ord ulovlig å ferdes med vannskutere i Norge bortsett fra i de kommunene som har opphevet forbudet. Da forbudet kom for en del år siden, var det som følge av en stor oppblomstring av vannskutere langs kysten, i tillegg til det faktum at det skjedde en del alvorlige ulykker med vannskutere. I kystnære områder hvor båttrafikken er stor, er små raske vannskutere
- i hvert fall når de håndteres mest som et leketøy – en stor fare for båttrafikken. At forbudet mot ferdsel med vannskuter kom var absolutt betimelig og på sin plass.
Når det nå er oppstått en regelkonflikt der vi har den norske småbåtloven på den ene siden og EØS-regelverket på den andre, er det på tide at norske myndigheter rydder opp i sitt eget regelverk.
Så vidt vi forstår gir EØS-regelverket åpning for restriksjoner, men ikke totalforbud mot ferdsel med vannskutere. Slik situasjonen er i dag, vil man langt på vei unngå lovens lange sjøarm ved å benytte seg av vannskutere som er produsert helt eller delvis i et EØS-land.
Dermed er det på tide at myndighetene tar opp til vurdering den regelkonflikten som er oppstått, og utarbeider forslag til nye forskrifter som kan regulere bruken av vannskutere.
Fart er et problem og en sikkerhetsrisiko på sjøen allerede uten vannskutere. Da er det innlysende at bruk av vannskutere i Norge ikke kan slippes helt fritt.

Må utredes

En helt overraskende situasjon har oppstått i forbindelse med årets lokalvalg i Røyken. Daniela Torsvik står som nummer fire på Venstres liste i Røyken, men valgloven tillater henne ikke å stå der. I dette tilfellet er valgloven strengere enn utlendingsloven.
Saken er nemlig – som vi omtaler behørig i en artikkel i dagens avis – at Daniela Torsvik ikke får stille til valg fordi hun hadde ett års utenlandsopphold sammen med sin familie for to år siden. Enda mer merkelig blir saken når vi vet at Torsvik faktisk sitter som vararepresentant til kommunestyret i Røyken i inneværende periode. Torsvik er fra Tyskland, og har permanent oppholdstillatelse i Norge hvor hun har bodd i 14 år. Med slik oppholdstillatelse har du også stemmerett og kan gå inn i politikken.

Utenlandsoppholdet for to år siden har imidlertid gjort utslaget. Valgloven tillater med andre ord ikke at folk med utenlandsk pass og permanent oppholdstillatelse foretar lengre utenlandsopphold på denne måte uten at de mister alle opparbeidede rettigheter. Daniela Torsvik har lov til å sitte som vararepresentant i kommunestyret i Røyken ut inneværende periode, men kan altså ikke stille til valg igjen til høsten. Nå må hun først starte helt på null og opparbeide seg sine rettigheter på nytt, og det rekker hun i hvert fall ikke før høstens kommune- og fylkestingsvalg.

Utlendingsloven tillater personer med bosettingstillatelse å reise ut av landet i inntil to år. Lovbestemmelsen er til blant annet til for at eksempelvis forskere skal kunne ta oppdrag utenfor Norges grenser, eller at familier som Torsvik skal få muligheten til å gjennomføre lengre besøk i landet hvor de har sine røtter.

Men siden valgloven er strengere enn utlendingsloven, har Daniela Torsvik blitt diskvalifisert som kommunestyrekandidat etter å ha oppholdt seg ett år i sitt hjemland. Dette til tross for at hun har bodd hele sitt voksne liv i Norge, har hus og familie i Slemmestad, fast jobb som lærer – og er folkevalgt for Røyken Venstre.

Nå vil kanskje noen hevde at nominasjonskomiteen i Røyken Venstre burde ha fanget opp bestemmelsene i valgloven før de foreslo Torsvik på sin liste, men det er ingen grunn til å klandre lokalpartiet i sakens anledning.

Her er det de lovgivende myndigheter som må inn i bildet.

Snarest.

Økonomisk lysglimt

Rådmann Georg Smedhus i Røyken kommune kunne på en pressekonferanse sist uke presentere de endelige regnskapstallene for 2010. Det var med et berettiget smil om munnen rådmannen kunne fortelle at overskuddet i fjor ble på 23 millioner kroner.

Beløpet er høyt. 23 millioner kroner er mye penger, selv for en kommune av Røykens størrelse, som nærmer seg et årsbudsjett opp mot en milliard kroner. Det er faktisk ganske mye som kan utrettes av tjenester og tiltak for 23 millioner kroner. Men overskuddet på 23 millioner kroner er kun tre millioner mer enn forventet. Røyken kommune er avhengig av store overskudd i sin drift for å makte å betale ned gamle underskudd i sine årsregnskap. Dessuten kreves det at det er en viss fart på nedbetalingen. Utsetter kommunen nedbetalingen for lenge, rasler Fylkesmannen umiddelbart med sabelen og truer med å sette Røyken på ROBEK-lista.

Det er ikke rettferdig å dysse ned den positive nyheten om at Røyken kommune leverer et overskudd på 23 millioner kroner, selv om overskuddet bare er litt høyere enn forventet. Men det er viktig å se tallene i forhold til virkeligheten.

Og realiteten er at Røyken kommunes økonomiske hestekur må fortsette, akkurat slik rådmannen selv presiserer. Kommunen er avhengig av store overskudd i driften de nærmeste årene for å klare sine økonomiske forpliktelser. Akkurat som det private næringsliv må sette tæring etter næring for å få endene til å møtes, må det offentlige også ta innover seg de økonomiske realiteter som finnes.

Det største lyspunktet i de siste regnskapstallene fra Røyken kommune er faktisk ikke at overskuddet ble tre millioner større enn forventet, men at stram styring, effektivisering og kostnadskutt har gitt resultater.

Røyken er en kommune i vekst, og en kommune i vekst er forpliktet til å bygge ut det offentlige tilbudet. Slikt koster og det kreves økonomisk ryggrad for å makte en slik utvikling – uansett hvor positiv veksten er.

Dette er Røyken kommunes store utfordring i årene som kommer.

Spennende utfordring

Mange av valglistene til kommunevalget kommende høst begynner å ta form. En rekke partier både i Røyken og Hurum har allerede den endelige listen klar, mens andre foreløpig kun kan skilte med et forslag til liste fra nominasjonskomiteen i partiet. Flere av de mindre partiene derimot, har ennå ikke offentliggjort sine nominasjoner. At nominasjonsprosessen tar tid, kan ha flere årsaker.

Sosialistisk Venstreparti i Røyken sliter med å sette opp sin liste. Det er mulig partiet har nok navn til å fylle en valgliste, men ifølge SV-leder Bernt Leon Hellesø, sliter partiet med å finne en toppkandidat. Årsaken er ifølge Hellesøe at partiet faktisk ikke regner med å få inn flere enn én representant i kommunestyret i Røyken etter neste valg. I forrige periode var det fire SV-seter i kommunestyret.

I inneværende periode har det vært to. Grunnen til at SV frykter en ny halvering etter høstens valg, er at antall kommunestyrerepresentanter i Røyken blir redusert fra 35 til 27. Dermed blir det vanskelig for et lite parti som SV å beholde to representanter; da må de i tilfelle gjøre et brakvalg.

Og et parti som kun får inn én representant i kommunestyret er avhengig av å ha en kandidat som kan jobbe selvstendig og dra lasset for partiet i lokalpolitikken. Slike kandidater vokser ikke på trær, sies det.

I denne forbindelse vurderer nå Røyken SV å inngå listesamarbeid med partiet Rødt. Det er et interessant utspill som forteller oss blant annet at det fremdeles er vanskelig å rekruttere folk til å ta verv i lokalpolitikken. I tillegg skjer det en politisk utvikling i Norge som tenderer mot et topartisystem. De minste partiene i Norge blir mindre og mindre.

De minste partiene har store utfordringer foran seg, og det er en særs viktig jobb som skal gjøres i forbindelse med nominasjonen. Her legges grunnlaget for et godt valgresultat. I den forbindelse kan det muligens være fornuftig å vinkle det hele i positiv retning. En toppkandidat fra SV som blir sittende som eneste representant for sitt parti i Røyken kommunestyre får ikke en tøff og lite attraktiv jobb; vedkommende får en spennende mulighet og en lokalpolitisk utfordring.

Hvem tør?

I en kronikk i Drammens Tidende forrige lørdag skriver valganalytiker Svein Tore Marthinsen mye klokt om emnet kommunesammenslåing. Han svarer ikke på spørsmålet i sin overskrift, «Bør Røyken og Hurum slås sammen?», men kommer med interessante betraktninger om hva en debatt om kommunesammenslåing bør dreie seg om.

Økonomisk effektivisering i kommunene, forbedring av tjenestetilbud til lokalbefolkningen, forsterkning av lokaldemokrati og stedsidentitet er, etter Marthinsens vurdering, hovedpunktene i kommunesammenslåingsdebatten over det ganske land. Hvis vi ser på den lokale debatten som pågår i Røyken og Hurum, kan vi slå fast at hovedlinjene i diskusjonene handler om de samme temaene, selv om noen innimellom lar det hele bli en ren navnedebatt, eller spørsmål om hvor det kommende rådhuset skal ligge.

Kommunestrukturen i Norge har vært stabil i mange år. Siden 1967 er tallet på norske -kommuner redusert med 24, fra 454 til 430. For 11 år siden var det en folkeavstemning i Røyken og Hurum. I Hurum var det ca 50 prosent valgdeltagelse med solid flertall mot en kommunesammenslåing med Røyken. I Røyken var det også flertall imot, om enn noe mindre, men her var valgdeltagelsen så lav at avstemningen egentlig ikke hadde noen tyngde. Kun 22 prosent av de stemmeberettigede deltok. Dermed er det på tide å glemme avstemningen. Den er rett og slett foreldet, og er ikke lenger noe argument i dagens debatt. Mye har skjedd med samfunnet siden folkeavstemningen, og debatten må tuftes på dagens situasjon.

Valganalytiker Marthinsen avslutter sin nevnte kronikk med å spørre: «Hvilke partier tør gå inn i valgkampen 2011 med et klart standpunkt for sammenslåing?». Marthinsen solide betraktninger om kommunesammenslåingsdebatten må gjerne stå, men vi velger å snu litt på det:

I hele den siste perioden har flere politiske partier nektet å uttale seg konkret om kommunesammenslåing. De har dekket seg bak at de ikke har omtalt spørsmålet i sitt politiske program. Det er den generelle samfunnsdebatten som setter dagsorden i valgkampen, ikke de politiske programmene. Derfor spør vi heller:

Hvilke partier i Røyken og Hurum tør gå inn i valgkampen uten en mening om kommunesammenslåing?

Likt for alle?

I forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2011 i Hurum kommunestyre før jul, ble det blant annet vedtatt nedskjæringer i helse og omsorgssektoren. Et av tiltakene som skulle gi en total innsparing på 100 000 kroner var å fjerne maksprisen på husleie i kommunale boliger.

Midtskogen bofellesskap er det siste som er bygget i Hurum, og er dermed det desidert dyreste av dem som benyttes i dag. Vedtaket i Hurum kommunestyre medførte at husleien i boligene i Midtskogen bofellesskap økte med over 33 prosent fra 7500 til 10 000 kroner i måneden. Strøm og utgifter til miljøarbeider kommer i tillegg.

I Hurum kommunes vedtekter for tildeling av kommunal bostøtte finnes en sikringsbestemmelse som garanterer alle unge funksjonshemmede en minstesum på 6425 kroner som skal dekke andre utgifter til livsopphold. For dem som ikke har inntekt, vil sikringsbestemmelsen slå inn på en slik måte at bostøtteordningen vil dekke brorparten av husleieøkningen.

Men for Siri Prestrud, som RHA skrev om i torsdagsavisen, slår det ut helt annerledes. Siri har nemlig en jobb som gjør at hun har egen inntekt. En inntekt som gjør at hun ikke får bostøtte, selv om hun over natta har fått en husleieøkning på 2500 kroner pr. måned fra 7500 til 10 000 kroner.

Både ordfører Anne-Hilde Rese og administrasjonen i Hurum kommune sier de har forståelse for at fjerningen av makspris på husleie kan slå uheldig ut for enkelte, men begge hevder at ordningen er rettferdig så lenge vi har sikringsbestemmelsen som sørger for at du har minst 6425 kroner til livsopphold etter at husleie er betalt.

Men for Siri Prestrud betyr dette bare én ting: Det lønner seg ikke å jobbe.

Det andre slående faktum i saken er: Av kommunens innsparing på 100 000 kroner i 2011, må Siri Prestrud, som ikke representerer de sterkeste i samfunnet, alene stå for hele 30 000 av den kommunale innsparingen.

Hvordan kan noen – enten det er politikere eller byråkrater – hevde at dette er rettferdig og at ordningen er lik for alle? Er dette sosialisme på sitt beste, eller verste? Heldigvis har formann-skapet i Hurum bedt administrasjonen om å få en utredning hvor det skal ses på hva fjerningen av makspris på husleien vil bety for hver av de åtte beboerne i Midtskogen.

La oss håpe de er sitt ansvar bevisst.

Kluss på Tofte Strand

Gleden var stor hos de aller fleste da reguleringsplanen for Tofte Strand ble vedtatt og godkjent i Hurum kommunestyre den 2. november i år. «Gratulerer med dagen», utbrøt ordfører Anne Hilde Rese i pur glede, da saken var avgjort.

Utbyggingsplanene i området er gigantiske og av en slik karakter at de på sikt kan gi Tofte, for ikke å si hele Hurum, et skikkelig økonomisk løft og en bærekraftig utvikling. Prosjektet er et sårt tiltrengt tiltak i et fantastisk område som de siste årene har hatt minimalt med vekst.

Men gleden skulle ikke vare lenge; bare i noen uker. Det er nemlig ifølge Plan- og bygningsloven og Forvaltningsloven anledning til å klage på et slikt reguleringsvedtak. Daimyo AS er en av de involverte i planene for det framtidige Tofte Strand. På den aller siste dagen før klagefristen løp ut, sender selskapet inn en klage på reguleringsvedtaket for området.

Klagen baserer seg på flere forhold. I den foreløpige klagen påvises forskjellsbehandling i og med at Daimyo tidligere har fått avslag på å bygge boliger på strandeiendommen Sagene Senter utenfor planområdet, mens utbyggerne av Tofte Strand får bygge massivt i strandsonen. Det pekes på at reguleringsplanen for Tofte Strand vil være i strid med lovens intensjoner når det gjelder tiltak i strandsonen og det hevdes at planene ikke er i samsvar med kommuneplanens arealdel for området. Daimyo mener også at planen vil blokkere for utnyttelse av 100 Gigawattimer fornybar energi pr. år fra Hurum Energigjenvinning KS, og til siste i klagen påpekes det at reguleringsplanen vil føre til en verdiforringelse av Daimyos eiendommer på Tofte Strand.

Når vi leser historien i dagens utgave av Røyken og Hurums Avis om hva som egentlig ligger bak klagen fra Daimyo AS, blir det vanskelig å ta denne klagen, som kom på bordet hos Hurum kommune rett før fristens utløp, alvorlig.

Det store spørsmålet vil være om det finnes nye momenter i klagen fra Daimyo AS; momenter som ikke har vært kjent under den lange saksgangen som ble avsluttet for over en måned siden. Hvis ikke begynner dette å likne på en utidig trenering av et prosjekt som har stor betydning for lokalsamfunnet.

 

Roger Rybergs baby

Hurum videregående skole blir ikke noe av. Det må i tilfelle et politisk jordskjelv til i Buskerud.

Hurum videregående skole ble første gang omtalt – etter hva jeg kan se i RHAs arkiver – i 1983. For noen år siden ble det gjort et prinsippvedtak om at skolen skulle bygges. De borgerlige gikk imot og Arbeiderpartiet og SV stemte for skolen. Senere vet vi alle hvordan dette endte. Punktum blir satt i fylkestingets møte før jul.

Hurum videregående skole var Roger Rybergs baby. Ryberg har vært ordfører i Hurum og er i dag fylkesordfører i Buskerud. Hans parti – Arbeiderpartiet – har kjempet for skolen i Hurum i mange år, og jubelen sto i taket da prinsippvedtaket om bygging av skolen ble fattet i fylkestinget i 2007.

SV snudde

I fjor snudde SV. Begrunnelsen var todelt. Det er ikke nok elever til enda en videregående skole i Buskerud, sier SV og påpeker samtidig at prosjektet i Hurum vil bli langt dyrere enn forutsatt.

Lenge trodde de største optimistene i Hurum at det skulle bli en politisk løsning. Fremskrittspartiets mann i Hurum, Trond Røed, raslet med et eller annet – sabler kan det ikke ha vært – og menet at hans parti kunne bidra til å redde skolen. Men så kom Rybergs partifeller i fylkestinget og proklamerte at ikke engang Arbeiderpartiet kommer til å stemme for skolen i Hurum når den skal opp i fylkestinget i desember.

Slaget anses med andre ord som tapt. Arbeiderpartiet har løpt en politisk maraton for å få til en moderne videregående skole i Hurum. Så bryter de løpet noen meter før målstreken. De må ha mistet troen på seg selv.

Hvis ikke det er en manøver som skal redde det rødgrønne samarbeidet på fylkesplan.

Fortvilelsen i Hurum er stor, og luftslottet i Sætrebakken er blitt et stort samtaleemne. Den planlagte skolen skulle inneholde både kulturhus, bibliotek og næringslokaler, og kunne dermed bli mer enn et videregående skoletilbud. For lokalsamfunnet ville skolen også bli en møteplass for lokalbefolkningen, kulturlivet og næringslivet.

Ut av vinduet

Men hvor stor er egentlig denne saken? Det er lett å spekulere når det gjelder politikk. Hva som har skjedd i de politiske korridorer i skolesaken, kan vi bare gjette om. En av de viktigste utbyggingssakene i Hurum på mange, mange år har i hvert fall bare smuldret bort. Politikere og byråkrater har brukt over 20 millioner kroner på skolen som ikke blir bygd. Hva er egentlig verst? Å kaste 20-30 millioner kroner ut av vinduet på noe som ikke blir noe av, eller fullføre et framtidsprosjekt som ganske forventet koster noen millioner kroner mer enn planlagt? Ved siste stortingsvalg sto det og vippet mellom borgerlig og rødgrønt flertall i Buskerud. Slik sett var Buskerud et av nøkkelfylkene sett opp mot hva som vil bli den endelige mandatfordelingen i Stortinget. Nå skal vi være forsiktige med å sammenligne stortingsvalg og fylkestingsvalg, men det var faktisk svært jevnt i Buskerud også ved fylkestingsvalget for over tre år siden.

Hva skjer så med skolepartiet SV, nå som de markerer seg ved å skrinlegge en skoleutbygging? SV er skolepartiet framfor mange og vi vet at velgerne setter skole øverst på listen over kriteriene for hvem de skal stemme på. Mister SV velgere i Buskerud på skolesaken i Hurum? Og hva med Arbeiderpartiet som bryter løpet rett før målstreken. Vil de også tape på skolesaken? Vi vet i hvert fall at det er mange sinte rødgrønne velgere i Hurum som kommer til å tenke seg om ekstra godt før de stemmer rødgrønt igjen. Det skal ikke mange tvilere til før det bikker over til borgerlig flertall i Buskerud. For ikke å si på Stortinget ved valget i 2013.

Badevannet

Men velgerne i Hurum er ikke født bak en låvedør. De vet at ved å stemme borgerlig ved fylkestingsvalget blir det i hvert fall ingen videregående skole i kommunen. Derfor er det SV som kommer til å bli den store taperen. Det hjelper ikke at SV i Hurum har vært patrioter og kjempet for skolen. De får ikke fylkespartiet med seg, dessverre. SV er blitt skolesvikeren for huringene.

Arbeiderpartiet ville absolutt ha vært tjent med å stemme for skolen til siste slutt. Ved å slippe prosjektet nå, sår de tvil hos velgeren. Vil Arbeiderpartiet virkelig følge opp skolesaken i årene som kommer? Det er det store spørsmålet.

Hvis svaret er nei, blir Roger Rybergs baby skylt ut med badevannet.

Trenger utvikling

I desember 2009 vedtok kommunestyret i Hurum å gjennomføre et stedsutviklings-

prosjekt for Tofte. Målsetningen har vært at planen skal være klar til juni 2011, og så langt har fire arbeidsgrupper jobbet med planen. De fire gruppene har tatt for seg hvert sitt område. Den første gruppen har debattert barn, unge og oppvekst. De tre andre gruppene har tatt for seg Tofte sentrum, næring og samferdsel. Det er meningen at det skal følge pengebevilgninger med, slik at en del av prosjektene kan realiseres. Prosjektet i seg selv er allerede finansiert, og både lokalt næringsliv og veimyndighetene er trukket med i arbeidet. Et konkret tiltak som etter alt å dømme kommer til å bli en del av stedsutviklingsprosjektet er nytt fritidssenter på Tofte. Kommunen har allerede lagt inn penger til nytt fritidssenter på Tofte i neste års budsjett, slik at det kan stå ferdig allerede neste høst.

Stedsutviklingsprosjektet er et positivt tiltak som har to hovedmål. For det første skal det lages en helhetlig plan for utviklingen av Tofte som også skal ha i seg en visjon om framtidens Tofte. Mål nummer to er å få igangsatt en rekke tiltak som følge av utviklingsarbeidet, og at disse skal bidra til positiv utvikling for den ytterste delen av Hurum-halvøya.

Ved siden av stedsutviklingsprosjektet foreligger det en rekke andre store planer som kan bidra til vekst og utvikling i Hurum.

Ser vi først og fremst på Tofte, så er det reguleringsplanen for Tofte Strand som melder seg. Planen ble vedtatt av et enstemmig kommunestyre denne uken.

Hurum kommune har hatt en positiv befolkningsvekst de siste årene, men sett i forhold til nabokommunene og i forhold til landsgjennomsnittet, er befolkningsveksten beskjeden. Hurum trenger positive tiltak og prosjekter som kan bidra til ytterligere vekst.

I så måte er stedsutviklingsprosjektet for Tofte en svært positiv sak. Førstkommende mandag inviteres det til et folkemøte, der befolkningens innspill skal samles inn og systematiseres. Det er viktig at befolkningen får anledning til å uttale seg, og at de blir hørt.

Men da må folk også kjenne sin besøkelsestid i Folkets Hus mandag.

Færre politikere

Det brygger opp til en interessant debatt om hvor mange seter det skal være i Røyken kommunestyre etter neste års kommunevalg. Røyken Høyre foreslå r at antall representanter reduseres fra 35 til 27 medlemmer, og formannskapspolitikerne får saken til behandling allerede i sitt møte i morgen.

Det er ordfører Rune Kjølstad som står bak forslaget. Flere av hans partifeller i andre kommuner har også foreslått reduksjon i antall kommunestyremedlemmer det siste året. Nære eksempler er Svelvik og Nedre Eiker.

Kjølstads hovedargument synes å være økonomi. Røyken vil spare over 300 000 kroner pr. år ved å redusere kommunestyret fra 35 til 27 medlemmer. Noe som eksempelvis er nok til å redde Knerten ungdomsklubb i Røyken, som er foreslått nedlagt i neste års kommunebudsjett. Men diskusjonen i denne type spørsmål pleier som regel å handle om lokaldemokratiet. Vil reduksjon av antall seter i kommunestyret svekke lokaldemokratiet? Vil det bli mindre mangfold fordi de minste partiene faller utenfor? Kjølstad mener at hans forslag ikke vil svekke lokaldemokratiet.

Motstanderne vil hevde det motsatte. De minste partiene vil hevde at de ikke kommer til og i verste fall vil bli usynlige. I Røyken er det Høyre og Fremskrittspartiet som styret med støtte fra Venstre og KrF. Arbeiderpartiet er – selv med støtte fra de resterende småpartiene – langt fra å ta over makten i kommunen. Hva opposisjonen mener om å redusere antall kommunestyrerepresentanter vet vi ikke, men det vil ikke forundre oss om ikke forslaget om reduksjon går igjennom med solid flertall, men mot de minste partienes stemmer.

I Vefsn kommune ble det også – fra Frp – foreslått å redusere antall kommunestyrerepresentanter fra 35 til 27. Høyre har kun tre representanter i Vefsn kommunestyre, og partiet gikk imot forslaget som for øvrig ikke ble vedtatt.

Synet på antall kommunestyrerepresentanter skifter fra kommune til kommune. Høyre har i hvert fall ulikt syn alt etter hvor store de er. Antageligvis gjelder det også de andre partiene. Protestene vil komme fra de minste. Og fra store som eventuelt måtte ha sympati med de minste.

Men rent logisk, rent praktisk og økonomisk, er det for Røykens vedkommende fornuftig å redusere antallet fra 35 til 27.