Forvirring om vannskutere

Riksadvokaten Tor Axel Busch sendte på forsommeren i 2009 ut et brev til alle politidistriktene i Norge der han presiserer hvordan politiet skal opptre når det gjelder småbåtlovens forbud mot ferdsel med vannskutere i Norge. Forbudet mot bruk av slike farkoster gjelder med mindre hver enkelt kommune, som blant annet flere kommuner i Vestfold, har vedtatt noe annet.
Det interessante med brevet fra riksadvokaten er at det avklarer at EØS-retten forhindrer norsk politi fra å gi bøter til dem som kjører vannskutere som er helt eller delvis produsert i et EØS-land.
Riksadvokaten presiserer at all kjøring med vannskuter skal anmeldes og etterforskes og at politiet bør sikre seg dokumentasjon i form av foto eller video om skuterens merke, type og opprinnelsesland.
Riksadvokaten sier også at alle saker med vannskutere som ikke er produsert i EØS-land skal avgjøres ved forelegg på vanlig måte.
I utgangspunktet er det med andre ord ulovlig å ferdes med vannskutere i Norge bortsett fra i de kommunene som har opphevet forbudet. Da forbudet kom for en del år siden, var det som følge av en stor oppblomstring av vannskutere langs kysten, i tillegg til det faktum at det skjedde en del alvorlige ulykker med vannskutere. I kystnære områder hvor båttrafikken er stor, er små raske vannskutere
- i hvert fall når de håndteres mest som et leketøy – en stor fare for båttrafikken. At forbudet mot ferdsel med vannskuter kom var absolutt betimelig og på sin plass.
Når det nå er oppstått en regelkonflikt der vi har den norske småbåtloven på den ene siden og EØS-regelverket på den andre, er det på tide at norske myndigheter rydder opp i sitt eget regelverk.
Så vidt vi forstår gir EØS-regelverket åpning for restriksjoner, men ikke totalforbud mot ferdsel med vannskutere. Slik situasjonen er i dag, vil man langt på vei unngå lovens lange sjøarm ved å benytte seg av vannskutere som er produsert helt eller delvis i et EØS-land.
Dermed er det på tide at myndighetene tar opp til vurdering den regelkonflikten som er oppstått, og utarbeider forslag til nye forskrifter som kan regulere bruken av vannskutere.
Fart er et problem og en sikkerhetsrisiko på sjøen allerede uten vannskutere. Da er det innlysende at bruk av vannskutere i Norge ikke kan slippes helt fritt.

Fart på sjøen

I fjor innførte regjeringen obligatorisk førerprøve på sjøen. Så langt har det ikke hjulpet nevneverdig på ulykkesstatistikkene. Bare den siste uken har fire personer mistet livet i båtulykker i Vestfold.
Redningsselskapet patruljerer kysten hyppig, og er blant dem som har best oversikt over atferden til det norske båtfolket.
Nå foreslår Redningsselskapet at det skal innføres en felles fartsgrense for hele kysten på fem knop for båtferdsel nærmere enn 100 meter fra land. Kystverkets assisterende direktør sier at de er åpne for endringer. «Vi ønsker regulert atferd langs kysten, og ser at det kan være gunstig med et helhetlig regelverk», sier assisterende kystdirektør Per Jan Osdal til Aftenposten denne uken.
Røykenbøringen Ingvard Johnsen, som er pressetalsmann i Redningsselskapet, er selv en svært rutinert båtmann. Han sier i sakens anledning: «Det er noe helt annet å kjøre på et skjær i 40 knop enn å tøffe på det med en snekke. Veldig mange kjører uforsvarlig fort. I trange farvann og i dårlig sikt er det farlig, og det blir enda farligere når det kombineres med alkoholbruk».
Alle som ferdes på sjøen, og som er interessert i og opptatt av sikkerhet, ser at antall båter på sjøen øker og at atferden de siste årene er blitt mer og mer uforsvarlig. Det henger sammen med at båtene er blitt raskere og bedre utstyrt.
Det er på tide at myndighetene diskuterer båttrafikken i sommermånedene og hvilke nye tiltak som kan iverksettes for å bedre forholdene. Innføring av visse regler og båtførerprøve viser seg ikke å være nok. I de områdene hvor det er mest båttrafikk og mye trange farvann nedover kysten, er det nesten-ulykker i fleng i de mest hektiske ferieukene. Regler er én ting, men holdningen hos båtførerne må det også jobbes med.
Mange steder langs kysten er det også grunn til å kritisere politiets manglende tilstedeværelse på sjøen. Politibåtene har en opplærende og preventiv effekt som ikke skal undervurderes.
En felles fartsgrense på sjøen langs hele kysten er et godt tema. Noen steder vil det antakelig bli kraftig dissens om saken fordi det er så mye skjærgård der store deler av ferdselsårene går nærmere land enn 100 meter.
Men diskusjonen bør absolutt tas – og noe må gjøres.